Tango er en dans og en musikkform som oppsto på slutten av 1800-tallet i Buenos Aires i Argentina og Montevideo i Uruguay. De to nasjonene har lenge stridt om hvor tangoens vugge stod, men bila striden i 2008 og søkte året etter i fellesskap UNESCO om at dansen skulle defineres som del av Verdensarven gjennom oppføring på listen over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.
Valsen, som er en av tangoens røtter, hadde lenge vært den mest populære europeiske dansen i Latin-Amerika, men var forbeholdt de bemidlede samfunnslag. Tangoen hadde imidlertid en lyssky begynnelse, og ble i utgangspunktet danset i bordeller, lugubre kneiper med jordgulv, og på gatehjørner. Danser som europeernes polka og mazurka; cubanernes habanera; de argentinske gauchoenes milonga, og afrikanske slavers candombes, ble blandet gjennom dansegulvets virvler, til tango: En ny pardans skapt av bakgateduellens voldsestetikk, livsbejaende afrikanske rytmer og valsens eleganse.
Den argentinske tangoen har tre underkategorier, nemlig musikk, sangtekster og dans.
Dansen
Våren 1913 slo den argentinske tangoen som dans for alvor igjennom i parisiske salonger og dansehaller. I tillegg var dansen nå blitt et massivt populærkulturelt fenomen, en industri som skulle prege alt fra moter og postkort til livsstil og kjønnsroller. Tangoen bidro trolig til å forskyve grensene for normer om dyd og sømmelighet, ettersom kvinner plutselig kunne tillate seg å danse i mer utfordrende klær. Den argentinske tangoen hadde dessuten et mye tydeligere erotisk symbolspråk enn de øvrige pardanser.
Argentinsk tango er etterhvert blitt den mest populære sosiale pardansen i Norge, og undervises i de fleste større byer. Ukentlig danses det argentinsk tango på organisert basis i 14 norske byer. Den mest utbredte tangosjangeren på verdensbasis er argentinsk tango. Ballroom-tango er først og fremst en konkurransedans, og danses ikke i sosiale sammenhenger.
Karakteristisk for den argentinske tangoen er at dansen gir mange muligheter til eksperimentering med steg og figurer, men hele tiden utfra grunnprinsipper som uanstrengt eleganse, jevn flyt og reversert symmetri, i tillegg til at den ene fører og den andre følger.
Den argentinske tangoen er i større grad en "ført dans," enn sportsdanser som ballroomtango og foxtrot. Det innebærer at grunnfigurene, og variasjonene over grunnfigurene, ikke er avtalt spill, men blir ført. I prinsippet kan hvilket som helst steg komme når om helst, gitt at balansen er synkronisert mellom de to danserne. Evnen til å føre og bli ført på dansegulvet er derfor obligatorisk for å beherske tango. Imidlertid skal ikke den som blir ført være passiv, men både eksperimentere og påvirke der mulighetene oppstår. Det som ved første øyekast kan se ut som enveiskommunikasjon, er i virkeligheten dialog og samarbeid mellom to aktivt skapende dansere. Innenfor Queer tango-bevegelsen utfordres forestillingen om at det er menn som fører og kvinner som følger i tango, og det åpnes for rollebytte i løpet av dansen.
Dansegulvet er organisert ved at man danser mot klokken, fortrinnsvis i periferien av dansegulvet. Vanligvis fylles midten av dansegulvet av nybegynnere med begrensede navigasjonsferdigheter, eller folk som vil gjøre plasskrevende eller avanserte figurer. Det er tillatt å stanse og gjøre stasjonære figurer, så lenge man ikke blokkerer for andre par: Har man en en stor luke foran seg, er man trolig til hinder for paret som kommer bak. Det forventes av alle par at de skal respektere de andre som befinner seg på dansegulvet, for å unngå kollisjoner o.l., som gjerne ødelegger flyten i dansen. I tråd med sunn fornuft er det vanlig å tilpasse dansestilen sin til de generelle omstendighetene på dansegulvet. Er det lite folk, står du ganske fritt til å danse utagerende. Er det derimot trangt om plassen, gjør man klokt i ta ekstra hensyn og ikke gjøre ville krumspring.
Argentinsk tango er etterhvert blitt den mest populære sosiale pardansen i Norge, og undervises i de fleste større byer. Ukentlig danses det argentinsk tango på organisert basis i 14 norske byer. Den mest utbredte tangosjangeren på verdensbasis er argentinsk tango. Ballroom-tango er først og fremst en konkurransedans, og danses ikke i sosiale sammenhenger.
Karakteristisk for den argentinske tangoen er at dansen gir mange muligheter til eksperimentering med steg og figurer, men hele tiden utfra grunnprinsipper som uanstrengt eleganse, jevn flyt og reversert symmetri, i tillegg til at den ene fører og den andre følger.
Den argentinske tangoen er i større grad en "ført dans," enn sportsdanser som ballroomtango og foxtrot. Det innebærer at grunnfigurene, og variasjonene over grunnfigurene, ikke er avtalt spill, men blir ført. I prinsippet kan hvilket som helst steg komme når om helst, gitt at balansen er synkronisert mellom de to danserne. Evnen til å føre og bli ført på dansegulvet er derfor obligatorisk for å beherske tango. Imidlertid skal ikke den som blir ført være passiv, men både eksperimentere og påvirke der mulighetene oppstår. Det som ved første øyekast kan se ut som enveiskommunikasjon, er i virkeligheten dialog og samarbeid mellom to aktivt skapende dansere. Innenfor Queer tango-bevegelsen utfordres forestillingen om at det er menn som fører og kvinner som følger i tango, og det åpnes for rollebytte i løpet av dansen.
Dansegulvet er organisert ved at man danser mot klokken, fortrinnsvis i periferien av dansegulvet. Vanligvis fylles midten av dansegulvet av nybegynnere med begrensede navigasjonsferdigheter, eller folk som vil gjøre plasskrevende eller avanserte figurer. Det er tillatt å stanse og gjøre stasjonære figurer, så lenge man ikke blokkerer for andre par: Har man en en stor luke foran seg, er man trolig til hinder for paret som kommer bak. Det forventes av alle par at de skal respektere de andre som befinner seg på dansegulvet, for å unngå kollisjoner o.l., som gjerne ødelegger flyten i dansen. I tråd med sunn fornuft er det vanlig å tilpasse dansestilen sin til de generelle omstendighetene på dansegulvet. Er det lite folk, står du ganske fritt til å danse utagerende. Er det derimot trangt om plassen, gjør man klokt i ta ekstra hensyn og ikke gjøre ville krumspring.
Tangoens historie i Norge
Den norske maleren Per Krohg bodde i Paris da tangoen erobret Europa. Han lærte seg tangoen på den harde måten, ved å danse på Bal Bullier. Der var dansen bokstavelig talt blodig alvor. Hvis man danset dårlig i nærheten av de beste danserne kunne man ifølge Krohgs selvbiografi risikere å bli banket opp. Krohg tok også dansetimer hos en amerikansk billedhugger.
I desember 1913 hadde Per Krohg og hans franske femme fatale, Lucy Vidil, en legendarisk tango-oppvisning på Chat Noir i Kristiania. Det ble en sensasjon, og både presse og publikum var henrykt. Per og Lucy hadde en rekke forestillinger på Chat Noir i 1914, og gjorde Skandinaviaturné i 1915. I København opptrådte de en kveld for 1500 mennesker på Paladshotellet. Etterhvert flyttet de tilbake til Paris, men der var alle dansestedene stengt på grunn av krigen. Etter Den første verdenskrig ønsket Per Krohg å fremstå som seriøs kunster, og sluttet å danse. Han ble skilt fra Lucy, som levde bohemlivet på felgen.
Tango ble danset mange steder i Norge i mellomkrigstiden. Ballroom-tangoen ble kodifisert i England på 1920-tallet: Reglene innebar bl. a. rigide standardfigurer, omfavnelse med ryggsvai og stakkato hodebevegelser. Alt dette er helt fremmed i argentinsk tango. Konsekvensen i Norge var at tangoen delte seg i 1) ballroom tango, 2) flat-tango (som vi kjenner fra det prøysenske univers), og 3), en argentinsk tango som ble mer og mer en perifer subkultur.
Den norske maleren Per Krohg bodde i Paris da tangoen erobret Europa. Han lærte seg tangoen på den harde måten, ved å danse på Bal Bullier. Der var dansen bokstavelig talt blodig alvor. Hvis man danset dårlig i nærheten av de beste danserne kunne man ifølge Krohgs selvbiografi risikere å bli banket opp. Krohg tok også dansetimer hos en amerikansk billedhugger.
I desember 1913 hadde Per Krohg og hans franske femme fatale, Lucy Vidil, en legendarisk tango-oppvisning på Chat Noir i Kristiania. Det ble en sensasjon, og både presse og publikum var henrykt. Per og Lucy hadde en rekke forestillinger på Chat Noir i 1914, og gjorde Skandinaviaturné i 1915. I København opptrådte de en kveld for 1500 mennesker på Paladshotellet. Etterhvert flyttet de tilbake til Paris, men der var alle dansestedene stengt på grunn av krigen. Etter Den første verdenskrig ønsket Per Krohg å fremstå som seriøs kunster, og sluttet å danse. Han ble skilt fra Lucy, som levde bohemlivet på felgen.
Tango ble danset mange steder i Norge i mellomkrigstiden. Ballroom-tangoen ble kodifisert i England på 1920-tallet: Reglene innebar bl. a. rigide standardfigurer, omfavnelse med ryggsvai og stakkato hodebevegelser. Alt dette er helt fremmed i argentinsk tango. Konsekvensen i Norge var at tangoen delte seg i 1) ballroom tango, 2) flat-tango (som vi kjenner fra det prøysenske univers), og 3), en argentinsk tango som ble mer og mer en perifer subkultur.
Kilde: Wikipedia